Brev fra en opprørt far

Dette er en anonymisert og lett bearbeidet utgave av et brev som en far på Østlandet sendte til sønnens skole og skolesjefen høsten 2021.

Til rektor og kommunens skolesjef,

Jeg er far til en tredjeklassing i kommunen vår. Som forelder er jeg opptatt av å samtale med, følge opp og være sammen med barna mine. Sønnen min på 8 år kom hjem fra skolen i dag og fortalte at de hadde sett en video om et barn som var forvirret i forhold til om han/hun var gutt/jente. I animasjonsfilmen går dette barnet inn på et sykehus og kom ut som motsatt kjønn. Etterpå skulle alle elevene i klassen svare på hvilket kjønn de opplevde seg som og om de ønsket å snakke med noen om dette? Svaret skulle de skrive på en lapp og gi til læreren. Elevene på 8 år fikk også høre at det er helt naturlig å føle seg som et annet kjønn enn det man ble født med. Sønnen min var helt forvirret og skjønte ikke hva de snakket om. Han er jo gutt. I disse dager sendes alle barn fra 1.-4. klasse i kommunen vår til forestillingen «Tobias og dagen det smalt». Teaterstykket omhandler temaet kjønn. Barn fra seks til ni år blir busset inn for å høre budskapet, som er godt pakket inn i dinosaurer og spenning. Hovedpersonen er tydelig en mann, men alle han kjenner, mener han er en jente. Her starter forvirringen, og den blir ikke mindre i løpet av forestillingen.


Etter at teaterstykket var ferdig, ble alle barna (6-10 år gamle!) oppfordret til å finne ut mer om temaet på internett ... Hva vil de da snuble over av tekst og bilder, hvis de søker på ord som kjønn, kjønnsskifte, trans, gender, sex, o.l.? For å si det i klartekst: Å gi slike råd til små barn er helt høl i hue og totalt uansvarlig! Hvor er de voksne? Hvor er lærerne? Hvor er foreldrene?


Jeg mener at vi skal respektere alle mennesker uavhengig av kjønn og rase, men sønnen min, på 8 år, skal slippe å måtte ta stilling til slike spørsmål i så ung alder. Alle oppegående foreldre vet at vi skal skåne barna våre for store og vanskelige valg. De skal slippe å måtte ta stilling til spørsmål som de ikke har noen forutsetning for å takle. Slike spørsmål tar de voksne, trygge omsorgspersonene seg av. Sønnen min er en gutt, og DNA’et i kroppen hans kommer alltid til å inneholde XY- kromosomer – uansett hvor mange kjoler han måtte ta på seg, eller operasjoner han skulle velge å ta. Om han som ungdom og ung voksen skulle kjenne at han strever med dette, så skal vi stå i det sammen med ham.


Hvorfor har Foreningen FRI og Pride-bevegelsen så dårlig tid? Hvorfor handler så mye om kjønn og sex og seksuell orientering? Hvordan går det med barn og ungdommer om noen år, når de finner ut at alt ble ikke bedre på innsiden ved å endre utsiden? «De voksne rundt meg ble glade da jeg sa at jeg var født i feil kropp, så da måtte det jo stemme?» Som kristen er jeg alltid forsiktig med å dele min tro. Jeg er en minoritet i Norge, og det har jeg vært siden 1. klasse på barneskolen. Jeg ønsker ikke å være påtrengende eller manipulerende på noen som helst måte. Tro er et personlig valg. Hvert år når det nærmer seg jul, går debatten om å droppe julegudstjenestene av hensyn til dem som ikke ønsker å delta. Det er påmelding, det er alternative opplegg, det er krav til å vite hva som blir sagt og gjort. Fordelen for dem som ikke tror på dette budskapet, er at de sjelden eller aldri hører om det resten av året. Det nærmeste er en dåp, en konfirmasjon eller en kirkeklokke i det fjerne. Sett at kristendommen gjorde som Foreningen FRI og Pride? I løpet av desember måned var korset å finne på baby- og barneklesplagg, på spill og leketøy, fritidsgjenstander, på så godt som alle programmene på TV og i underholdningsbransjen, i barnehagen og i skolen, i kulturen og politikken. Ville ikke folk reagert og sagt at dette er propaganda og hjernevask, spesielt når det retter seg mot barn og unge? Jeg tror på valgfrihet, ytringsfrihet og demokrati. At barn skal få lov til å være seg selv. La guttene få gå på ballett, la jentene drive med motorcross, uten at de behøver å lure på om de er «født i feil kropp» av den grunn. La oss ikke ha så trange normer og rammer for hva som er greit og godtatt innenfor hvert kjønn! For å være ærlig, så vet jeg nesten ikke om jeg har lov til å hevde dette lenger eller stille spørsmål ved samtidens kjønnsforvirring. Det skremmer meg … Personlig mener jeg at å kjøre på med dette temaet i så ung alder, er et overgrep mot alle de barna – et overveldende flertall – som kjenner seg hjemme i det kjønnet de er født med. Det å målrettet skape denne forvirringen i titusenvis av barn, ødelegger langt mer enn det bygger samfunnet. La dem som faktisk sliter med dette, få vite hvor de skal gå med sine spørsmål og bekymringer. Jeg har tiltro til at foresatte og lærere i samspill med skolehelsetjenesten er kompetente nok til å tilby denne hjelpen. Jeg håper på tilbakemelding fra dere. Vennlig hilsen En bekymret far


- - - - - - - -

Hvis du blir inspirert av dette brevet til å skrive et liknende brev til skoleledelsen der du bor, bør du skrive med fullt navn og navngi skolen, rektor og skolesjefen. Hvis du skriver anonymt, går det trolig rett i søpla.


Dersom du vil skrive en slik tekst som avisinnlegg, vil redaksjonen forlange å vite hvem du er. Men hvis du foretrekker det, vil redaksjonen trolig la deg få være anonym som underskriver av innlegget - f.eks. "En opprørt mor" eller lignende.